– Neimen!, tenkte jeg først da jeg smakte denne plommekaken. – Du verden!, hvordan ble den så god?

Denne plommekaka begynte med at jeg fikk en masse, supergode plommer. Jeg tenkte straks at jeg nå, endelig, skulle lage noen morsomme ting med plommer. Det er den samme gledesfylte angsten du får du kjøper en kasse bringebær eller får for mye blåbær som skylte over meg.

Prosjektet gikk i vasken. Hvorfor? Jo, fordi plommene var så søte og gode at jeg ikke klarte å la være å spise dem. Så hele bollen med plommer forsvant på no-time.

Men, nå var jeg på plommekjøret. Og i butikken lastet jeg opp kurven med enda mer plommer. Nå skulle det pinadø bli plommekake!

Jeg begynte med å dele opp plommene og fjerne steinene. Steinene satt irriterende godt fast og jeg ble øm i fingeren. Grunnen til det er at plommene du kjøper i butikken ikke er så modne du kunne ønske deg. Og de lignet ikke engang på de hadde jeg spist opp.

Helt modne plommer deler du med hendene. Og steinene plukker du enkelt ut. De har for lengst sluppet tak i veggene.

Så langt var de innkjøpte plommene en gedigen skuffelse. Men, disse plommene skulle få en helt annen skjebne og fikk lov til å være med på å vise plommenes vesen fra et helt annen side.

Etter den vonde steinfjerningen var over var det verste over. Jeg la de halve, steinløse plommene med skinnsiden ned i en smurt form som jeg drysset et sjenerøst lag med brunt sukker i.

I kjøkkenmaskinen hadde jeg smøret, sukker, vaniljesukker, egg, mel og mandler og da det var godt blandet helte jeg dette over plommene. Så ble det en langtur i ovnen på nesten en time. Og nå …

Det var da plommene viste at det finnes en indre plommerettferdighet. De litt umodne plommenes med deres skarpere og friskere syre kom til sin fulle rett i dette bakverket. Det var nettopp dette syrlige stinget som gjorde denne plommekaken så suveren. Bare så det er sagt: Det var ikke med i beregningen.