Jeg pleier et dypt og gjensidig tillitsforhold med smuldre-fruktkake-familien. Vi sender hverandre kort fra ferier for eksempel, husker fødselsdagene til hverandre. Jeg vender meg ofte til dem når jeg vil ha en enkel dessert som ikke vil holde meg på kjøkkenet halve dagen og som jeg vet vil smake godt. Om den fyller hele kjøkkenet og stua med varme og gylne dufter, ja, så er det en flott bonus.

Det er ikke dessert som får vennene til å skrike «WOW!», men den får vennene dine til å si «Mmmm….!» – og det er jo det som er viktig.

Moren min lager en sinnsyk eple-smuldre kake. Den er gjerne pyntet med bjørnebær, selvplukket og fryst ned på sensommeren og hun serverer den alltid med crème anglaise i en tidløs glassmugge som vi uten skam slikker helt ren når kaken er fortært.

Hennes oppskrift – en av de første jeg kopierte i mitt oppskrifts-hefte for mange år siden – er så utrolig enkel, det er bare å veie opp like mye smør, sukker, mel og brødsmuler og en liten dæsj med melk. Men, samme hvor mye jeg prøvde å følge oppskriften til punkt og prikke (nei, du må faktisk tro meg…) blir den aldri helt det samme.

Så i stedet for å forsøke å gjenskape min mors kake, krysser jeg fingrene for vi får nettopp den til dessert når jeg besøker foreldrene mine.

Og i mitt eget kjøkken pleier jeg å eksperimentere litt med oppskriften. Jeg legger til litt, trekker fra noe annet, bytter ut en ingrediens og så videre. I denne versjonen brukte jeg saltet smør og uraffinert sukker (som jeg alltid gjør), havremel i stedet for brødsmuler som gir en sprøere kake. Jeg bruker knuste mandler i stedet for mel som gir god nøttesmak. Og så bruker jeg modne mangoer som erter eplene med deres herlige kjøtt og eksotiske jeg.