Pannekaker med sirup og banan

Foto: Erik Hannemann

Foto: Erik Hannemann

– Hva er det til middag i dag, mamma?

– Pannekaker!

– Å nei, sa den utakknemlige gutten som ikke klarte å skjule skuffelsen.

Jeg syntes middag var trist uten saus og poteter. Antagelig ble jeg bortskjemt, for er det en ting moren min kan, så er det å lage middagsmat. I strie strømmer kom det ferskt kjøtt og suppe, kjøttkaker med kålstuing og karbonader med løk ut fra kjøkkenet. Sammenlignet med all denne gode maten, kom de tynne lefsene dårlig ut.

Den dag i dag spiser jeg ikke pannekaker til middag. Pannekaker er dessert for meg. Jeg har laget en variant med eple som jeg liker godt, men nå i sommer kom jeg over en ny, kul variant.

Og det skjer når du minst venter det; I gamlebyen, i et trangt, avlangt lokale på den italienske øya står det tre stykker og steker pannekaker. Det så ikke ut som om de har gjort annet enn å drikke rom og steke pannekaker siden siste halvdel av 80-tallet.

De serverte dem med mange ulike smaker, men det føltes liksom naturlig å prøve den med brennevin. Så vi gikk for varianten med Grand Marnier og banan. Høres rart ut? Ja, det høres merkelig ut, men jeg forsikrer deg om at du ikke blir skuffet om du prøver denne kameraten.

Oppskriften finner du nedenfor!

Gulrotkake med ingefær- og appelsinsirup

Dette innlegget er skrevet av Tove Holter fra Idéfull.no.

Foto: Tove Holter / Idéfull.no

Foto: Tove Holter / Idéfull.no

Foto: Tove Holter / Idéfull.no

Foto: Tove Holter / Idéfull.no

Kan jeg friste med en litt annerledes gulrotkake?

Denne kaken har jeg prøvebakt og –smakt noen ganger før jeg ble helt fornøyd. Sirupen ble også prøvekokt noen runder før jeg ble fornøyd med smaken og styrken.

Selv om jeg i de første rundene endte opp med noen mislykkede kaker og veldig sterk sirup, ga jeg meg ikke. Jeg visste at jeg hadde en god idé, og ville ikke gi meg før den kaken som jeg hadde bilde av i hodet mitt, sto på tallerkenen.

Resultatet er jeg veldig fornøyd med, og deler det mer enn gjerne med deg.

Se også disse lekre oppskriftene på gulrotkake:

Gulrot-rullekake.

Saftig gulrotkake i langpanne.

Gulrotkake med hasselnøtter.

Pannekaker med peanøttsmør

Foto: Erik Hannemann

Foto: Erik Hannemann

Pannekaker med peanøtter er det nyeste i mitt kjøkken. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for hvor skeptisk jeg er til pannekaker som middagsmat og min begeistring for pannekaker som dessert – for eksempel med sjokolade.

Et av de få unntakene er kanskje fleskepannekaker – det kan jeg spise til middag. Og nå har jeg en ny kandidat: Pannekaker med peanøttsmør.

Nå vil noen innvende at peanøtter ikke har noe med middagsmat å gjøre. Til det har jeg å si: Nei, vanligvis ikke.

Når det er sagt: Cashewnøttene har, til sammenligning, en helt annen standing. De er velkomne i det gode middagsselskap. Ingen hever et øyenbryn når de havner i en herlig, indisk gryte, for eksempel.

Valnøtter har funnet seg hjemme i dessertenes univers. Særlig sammen med sjokolade. Mens peanøttene? Nei, de får bare være snacks. Internt i nøttemiljøet snakkes det om at de bare fungerer i ristet form med salt, helst til øl.

Nøttenes verden er urettferdig. Det er som om nøttene er innkapslet av et skall, et skall av konservatisme, manglende innovasjon og fraværende endringsglede. Og det er jo pussig, for de har samtidig som eneste mål å komme seg ut her i verden.

Nok om interne anliggender. Jeg ble nødt til å bryte ut og knekke opp de rigide forestillingene. Så derfor, helt uten forvarsel, hadde jeg fire store spiseskjeer med peanøttsmør i pannekakerøra.

Og vet du? Pannekakene ble bedre. Mye bedre. Oppskriften er ellers den samme, men med peanøttsmør ble det mer spennende, litt mer salt og ga en etterlengtet fylde og kraft.

Jeg serverte de med ørlite grann lønnesirup og det falt i god jord. Her har du oppskriften!

Eksotiske baba au rhum

Foto: Erik Hannemann

Foto: Erik Hannemann

Rom baba er en av de kuleste kakene jeg vet om. Den er der oppe sammen med caneles(også klin kokos godt, fransk bakverk), krydderbrød og brownies.

Mitt første møte med søtsakene var på en helt spesiell tom mage.

Vi hadde stått opp i firetiden. Jeg har alltid følelsen av å være den eneste i verden som er våken når jeg står der og støtter meg til kjøkkenbenken med en kaffe latte med masse sukker i, mitt på natten. Bare kaffe.

Dorske som bjørner i mars måned dro fotografen, som jeg aldri hadde møtt før, og jeg til flyplassen. Uten å spise frokost. Følelsen av å være den eneste våkne varer bare til vi kommer innenfor svingdørene på Gardermoen.

Her vrimler det av folk som faktisk ikke ser trøtte ut i det hele tatt. Noen sitter til og med og drikker øl. Jeg forsikrer reisekompanjongen om at vi nok får mat når vi kommer fram. Vi skal jo til Frankrike! Vi går rett på restaurant – ikke vær dum og fyll opp magen med tøysemat nå!

– Nei, vi dropper bagetter også. Vent. Hold ut.

Noen timer senere var vi i Tsjekkia (eller Tyskland?) på vei inn i et nytt fly som skulle ta oss til Lyon – matens mekka. Også her nektet jeg meg (og han) en eneste matbit. – Hold ut.

På flyet forsøkte han seg igjen. – Bare noen nøtter? Nei. Jeg fortsatte å insistere på avholdenhet. Og sånn fortsatte det. Det jeg ikke hadde fortalt var at det var drøye tre timer å kjøre fra flyplassen til den knøttlille landsbyen Saint-Bonnet-le-Froid. I bilen begynte det røyne på. Stemningen var nesten amper. Og jeg kjente jo ikke typen.

Når vi går ut av bilen er det merkelig stille. Ingen folk å se. Og de få butikkene som er der ser stengte og forlatte. Og jeg ser nervøst etter restauranten.

Nå er det en gang slik at på små steder i Frankrike er det ikke mat å få når som helst. Da hadde jeg glemt da jeg fortalte reisefølget at vi skulle på restaurant med en gang vi kom fram. Og når jeg nektet ham å spise en eneste matbit hele dagen. Og når begynte klokken å nærme seg fem. Og restauranten var stengt.

Heldigvis var bakeriet åpent. Og vi styrtet inn i håp om å finne en – ja – bagett. Eller et rundstykke. Eller, hva som helst.

Det eneste de hadde igjen var baba au rhum. Og da ble det selvsagt det vi kjøpte.

(Først to og en halv time senere spiste vi. Etter 22-23 med fantastiske retter på den fabelaktige og uforglemmelige restauranten til Régis Marcon så alt ut til å være glemt og tilgitt.)

Kort fortalt er Baba au rhum en blanding mellom en muffins og en bolle som er gjennomtrukket av en sirup som er smaksatt med rom. Den er ikke noen storhet her på berget og ikke så mange ser ut til å våge seg på den andre steder heller.

Når den er stekt i ovnen stikker du hull med en strikkepinne og øser over romsiruppen. Og kaken trekker villig til seg alle godsakene.

Deilig marmorkake

Foto: Clotilde Dusoulier

Foto: Clotilde Dusoulier

Den marmorerte kake jeg spiste i oppveksten var kjøpt i butikken. Den het Savane. Kaka ble skapt en gang på 60-tallet av en fransk produsent og ble kjøpt opp av et amerikansk selskap like etterpå. Boksen var okerbrun og kaka var formet som et avlangt brød.

Bunnen av kaka var dekket med tynt papir som du måtte rive av etter hvert som du skar opp. Den var smuldrete og lett som bare kjøpekaker kan være og jeg elsket det.

Det var ikke foreldrene mine som kjøpte den til oss. Jeg husker ikke hvorfor, de kjøpte nemlig massevis av kaker i butikken på vår oppfordring. Men det var bare hjemme hos min venninne Emilie eller etter et eget raid i butikken etter salt- og søtsaker jeg kunne fråtse i den kaka, gjerne etter en lang ettermiddag med basing i bassenget.

Jeg hadde ikke spist den på årevis før jeg spiste den igjen som voksen. Og det var selvsagt en skuffelse. Ikke bare var smaken en bare skygge av slik jeg husket den – sjokoladen var kjedelig, vaniljen var ikke ekte – men det var listen over ingredienser som fikk meg til å riste på hodet. (Og denne kaka er markedsført som en enkel og sunn snack for barn, slik at, du vet, de kan få sin anbefalte dose av palmeolje…).

De gode nyhetene er, til forskjell fra annet butikk-snadder fra barndommen som spøkelsesformet potetgull og skolisser med jordbærsmak, så er denne kake et forsøk på etterligne noe, nemlig en gâteau marbré som du faktisk kan lage fra bunnen av. Det betyr at det faktisk går å gjenskape de opprinnelige smakene.

Den store ideen med en marmorkake er legge lag med deig i to forskjellige farger i samme kakeform. På den måten får du den kule visuelle effekten når du skjærer opp (jeg må allerede nå advare mot å ta konseptet for langt). Noen oppskrifter skal ha deg til å forsiktig røre inn den andre deigen i den første, slik at det blir marmorert mønster, men den originale Savane er stripete, litt som en zebra (savanne, zebra, er du med?)

Sjokolade- og vaniljedeigene er i prinsippet identiske. Du kan faktisk lage en stor deig, dele den i to og ha i henholdsvis vanilje og sjokolade, men jeg synes Pascals metode er smidigere: Hun lager to parallelle deiger side om side i separate boller, en prosess som er veldig enkel om du bruker en digital vekt.

Med Pascals oppskrift får du en nydelig og saftig kake og jeg tror hemmeligheten ligger i sirupen som du pensler på kake når den kommer ut av ovnen. Jeg har laget den mange ganger nå og den gleder alle hjerter: Mine franske venner husker savane-kaken fra butikken og jeg liker at den føles hjemmekoselig, men litt elegant, og jeg får alltid et spørsmål om marmoreringsteknikken.

Noen ganger bruker jeg kremfløte i deigen, som Pascale anbefaler, men oftest bruker jeg yoghurt eller kjernemelk (Vikingmelk, red. anm.): Det betyr at kaken tørker ut ørlite grann raskere, men dersom du tenker at kaken uansett vil spises innen et par dager vil jeg anbefale det.

Etter hvert har jeg også tatt med et par modifikasjoner: Jeg liker å drysse på litt kakao mellom lagene og jazze opp sirupen med kakaolikør, som du ikke vil smake i selve kaken, men som vil forsterke sjokoladesmaken.